Brøt Jonas Gahr Støre sin opplysningsplikt overfor Stortinget i 2011?

Bildet er hentet fra Stortingets hjemmesider.

Ansvarsfraskrivelse

Jeg er student på andreåret. Jeg skal i denne artikkelen forsøke å anvende jusen på et ekte faktum, ikke Peder Ås og Marte Kirkerud.

Brevene som danner faktumet i denne saken, kom jeg over i forbindelse med research til prosedyrekonkurransen i JUS2111 høsten 2020.

Bakgrunn

Jeg gjør først kort rede for sakens bakgrunn.

15. januar 2011 sendte NRK et nyhetsinnslag om et diplomatbarn i Norge som hadde flyktet fra familien sin fordi faren var voldelig mot henne. 17. januar 2011 sendte Dagfinn Høybråten fra Stortinget et brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Høybråten ber Støre om å klargjøre hvilke regler som gjelder i de tilfeller hvor barnevernet ønsker å gripe inn og hjelpe et barn av en utenlandsk diplomat som er utsatt for drapstrusler og mishandling.

Støre svarer 27. januar 2011. Det svares at barnevernet er avskåret fra å utøve sin kompetanse med begrunnelse i den diplomatiske immuniteten. Det svares også at det er senderstaten som må ta ansvar for å sikre barna i lys av jurisdiksjonsbegrensningene til Norge ovenfor barna.

De fullstendige brevene ligger her:

Det rettslige spørsmålet

Spørsmålet i saken er hvorvidt Støre har brutt sin opplysningsplikt ved å unnlate å nevne de norske rettsreglene i sitt svarbrev til Høybråten.

Min egen rettslige vurdering av Grl. § 82

En viktig oppgave til Stortinget er å kontrollere regjeringen. Det forutsetter at regjeringen gir riktige opplysninger til Stortinget, og kanskje enda viktigere: at det ikke videreformidles usanne opplysninger til Stortinget.

I Grunnloven § 82 følger en rettslig plikt for regjeringens medlemmer:

«Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer

Første punktum i bestemmelsen gjelder de tilfeller hvor regjeringen legger frem «saker» for Stortinget. Det er ikke tilfellet i vår sak.

I annet punktum følger det at ingen statsråder må legge frem «uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer».

Etter ordlyden har bestemmelsens annet punktum en lengre rekkevidde enn første punktum da den også gjelder for «[Stortingets] organer».

Hvorvidt opplysninger er «uriktige» eller «villedende», må avgjøres konkret. Etter en naturlig forståelse er skillet mellom de to ordene uskarpt og til en viss grad overlappende. Opplysninger som er uriktige kan være – men ikke nødvendigvis – villedende, og omvendt vil opplysninger som er villedende i de fleste tilfeller være uriktige.

Etter min vurdering henvender bestemmelsen seg til både en objektiv side («uriktige») og en subjektiv side («villedende»).

Den objektive siden – hvorvidt opplysninger er uriktige, kan til en viss grad undersøkes og konstateres ved hjelp av målbare observasjoner. Det er snakk om at rettsanvenderen må foreta en differansebetraktning hvor opplysningene holdes opp mot virkeligheten for å konstatere hvorvidt opplysningene er «uriktige». Utgangspunktet må deretter være at ikke enhver målbar og uriktig opplysning gjør at vedkommende er i brudd med bestemmelsen. Unøyaktigheter kan etter ordlyden være uriktige, men etter min vurdering er det en for streng tolkning som legges til grunn dersom enhver unøyaktighet medfører et brudd på bestemmelsen. Begrunnelsen for dette synspunktet er at brudd på bestemmelsen kan sanksjoneres av Riksretten etter Grunnloven § 86 og at Stortinget har mindre inngripende parlamentariske virkemidler til rådighet.

Den subjektive siden – hvorvidt opplysningen er «villedende» beror på en vurdering av opplysningens evne til å føre Stortinget bak lyset. For at opplysninger skal være villedende må de etter min vurdering være av en slik art at de tar oppmerksomheten vekk fra ett tema og over til et annet. Det er snakk om at opplysningene legges frem for Stortinget for et kaste et forvirrende lys over saken og undergrave kontrollfunksjonen til Stortinget. Når det gjelder unnlatelse av å presentere opplysninger, må det tas utgangspunkt i at det kan omfattes av bestemmelsen. Grunnen til at jeg klassifiserer denne delen av bestemmelsen som et subjektivt element er fordi det er etter min vurdering klanderverdig å legge frem «villedende» opplysninger.

Etter en naturlig språklig forståelse, så skal det mer til for at opplysninger er villedende enn uriktige.

Subsumsjon

Jeg går nå over til å vurdere spørsmålet om Støre brøt opplysningsplikten i 2011 da han svarte på Høybråtens henvendelse.

Er brevene innenfor anvendelsesområdet?

Det første som må vurderes er om brevene i det hele tatt er underlagt opplysningsplikten som følger av Grl. § 82 annet ledd. For at brevene skal omfattes av opplysningsplikten så er det første spørsmålet om brevet fra Høybråten er sendt fra «Stortinget eller dets organer».

Når brevet fra Høybråten undersøkes nærmere kan det leses at brevet er sendt fra «Kristelig Folkepartis stortingsgruppe», og det trekker isolert sett i retning av at brevet er på utsiden av ordlyden med den begrunnelse at brevet ikke er sendt fra «[Stortingets] organer», men KRFs stortingsgruppe. Men på den annen side, så identifiseres brevets avsender med Stortingets logo. I samme retning trekker det at brevet er adressert til «Utenriksminister Jonas Gahr Støre» og at det bes om redegjørelse for «hva regjeringen vil gjøre […]». Ved at brevet henvender seg til Støre som statsråd og ber om redegjørelse for en konkret problemstilling for regjeringen, taler det med tyngde at det er «Stortinget eller dets organer» som etterspør informasjonen som et ledd i sin kontrollvirksomhet med regjeringen. I den videre drøftelsen legges det til grunn at brevet fra Høybråten er sendt fra «Stortinget eller dets organer» og følgelig at brevene er innenfor anvendelsesområdet til Grl. § 82 annet ledd.

Tolkning av spørsmålene

Det neste blir å fastlegge meningsinnholdet i spørsmålene fra Høybråten for deretter å vurdere hvorvidt svaret fra Støre er i brudd med opplysningsplikten.

Høybråten stilte to spørsmål til Støre:

  1. «Hvilke regler som gjelder i slike situasjoner, og
  2. Hva regjeringen vil gjøre for å sikre at også barn av diplomater i Norge er sikret det vern og de rettighetene de skal ha i følge FNs Barnekonvensjon

Når det gjelder Høybråtens første spørsmål, så følger det av konteksten at «i slike situasjoner» peker på de situasjoner hvor det norske barnevernet er avskåret fra å utøve sin myndighet med begrunnelse i den diplomatiske immuniteten.

Når det gjelder Høybråtens annet spørsmål forstås det som en henvendelse til utenriksministeren om å få vite ha regjeringen skal gjøre i sin utøvende virksomhet fremover – helt konkret – for å sikre individenes rettigheter Norge har forpliktet seg å oppfylle etter FNs barnekonvensjon.

Samlet sett oppfattes spørsmålene på en slik måte at Stortinget ber utenriksminsiteren om å redegjøre for rettsreglene som kan gjøres gjeldende i denne konkrete saken.

Er det brudd på opplysningsplikten?

Utgangspunktet er at Norge har et dualistisk rettssystem. Det innebærer et tydelig skille mellom den norske retten og folkeretten. Norges folkerettslige forpliktelser kan kun få virkning direkte i norsk rett ved en særskilt gjennomføringsakt som tar en folkerettslige forpliktelsen inn i norsk rett. Vienkonvensjonen om diplomatisk samkvem («VCDR»), som det henvises til i brevene, er ikke gjennomført i norsk rett[1]. Barnekonvensjonen som det også henvises til i brevene er gjennomført i norsk rett. Det som er helt sentralt i vår sak, er at problemstillingen står i Norge, og at utgangspunktet for rettsanvendelsen dermed skal tas i norske rettsregler. Men i svarbrevet til Støre forholder han seg kun til de rettsreglene som eksisterer på det folkerettslige planet. Når svarbrevet fra Støre leses i sammenheng er det ikke helt utenkelig å sitte igjen med en oppfattelse av at norske myndigheter står tilbake uten noe handlingsrom som følge av de folkerettslige forpliktelser i VCDR. Artikkelforfatteren påstår at dette ikke er helt presist. Norge har tatt inn en rekke folkerettslige avtaler som skal styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2, herunder blant annet barnekonvensjonen! Denne gjennomføringsakten tar barnekonvensjonen inn i norsk rett slik at den får direkte anvendelse her. Min påstand er at det er der Støre skulle startet – og i vertfall nevnt – hvilke norske rettsregler som gjelder i «slike situasjoner».

Etter min vurdering gir svarbrevet fra Støre en unyansert fremstilling av hvilke rettsregler som gjelder «i slik situasjoner», men jeg finner ikke at opplysningene som legges frem er «uriktige» eller «villedende». Jeg finner heller ikke at unnlatelsen oppfyller de rettslige vilkårene. For det første, som jeg har gjort rede for tidligere, skal det etter ordlyden svært mye til for at opplysninger blir stemplet som «villedende». Jeg finner det ikke klanderverdig av Støre å unnlate å nevne de norske rettsreglene. For det andre så har Stortinget andre parlamentariske virkemidler tilgjengelig dersom det er ønskelig å statuere et eksempel på en uønsket praksis.

Konklusjon: Jonas Gahr Støre brøt ikke opplysningsplikten i 2011.

Departementets praksis – «egnede løsninger»

Når det gjelder tiltak regjeringen vil sette i stand for å sikre diplomatbarnas rettigheter etter FNs barnekonvensjon, presenterer Støre ett konkrete tiltak: i de tilfeller hvor diplomatisk immunitet står i veien, så tar UD kontakt med den aktuelle ambassaden for å finne «egnede løsninger». Støre gir ingen flere opplysninger om hvilke løsninger som eventuelt er egnet eller hvilken erfaring den utøvende statsmakt har med slike løsninger. En slik løsning som skisseres hvor departementet skal finne egne[2] løsninger på en sak av denne alvorlighetsgrad er artikkelforfatteren kritisk til. Fremgangsmåten er løsrevet fra det rettslige systemet og inviterer til frirettslige vurderinger uten mulighet for oppfølging av myndighetsbruken.

Innspill mottas med takk.

Morten Engervik
Gi mer enn du tar


[1] Unntatt på de rettsområdene hvor den får virkning gjennom sektormonisme.

[2] Det er ikke en skrivefeil å skrive «egne løsninger». Det er et ordspill på departementets svar om å finne «egnede løsninger». Artikkelforfatteren er kritisk til at departementet kan foreta frirettslige vurderinger – egne løsninger – i saker av denne alvorlighetsgrad.

Leave a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s